Kvotenedgang for torsken gir utfordrende tider for Nordlands fiskerinæring

Fiskerinæringen i Nordland er bygget opp over mange hundre år, med livskraftige samfunn spredt utover fylkets lange kyst nært knyttet til tradisjonelt viktige fiskeområder. Den nordøst-atlantiske torskebestanden har vært ryggraden i fisket på vinteren, og sørget for høy aktivitet og sysselsetting gjennom sesongen.

Siden 2021 har torskekvoten blitt redusert med hele 58 prosent, og er på nivåene man hadde under torskekrisen på 1990-tallet. Kvotene for hyse og norsk vårgytende sild (NVG-sild) er også redusert, og flere arter som bidrar til aktivitet på både sjø og land har fått strengere reguleringer.

Mange av de mest fiskeriavhengige kommunene i landet befinner seg i fylket, og økt konkurranse om råstoff har ført til lavere volumer og potensielt svakere marginer. Hvor står fylkets fiskerinæring nå, og hvordan kan det se ut fremover?

Kvotenedgang har svekket konkurranseevnen til fiskeindustrien i Nordland

I 2024 bestod fiskeindustrien av rett over 100 virksomheter, hvorav rundt 20 var underavdelinger. Beregnet omsetning i 2023 var om lag 8,8 milliarder kroner og industrien sysselsatte rundt 1.600 årsverk. Det var 77 mottak som tok imot mer enn 50 tonn fisk i 2024.

I 2024 ble det landet torskefisk (torsk, sei, hyse, lange, brosme m.fl.) i 27 kommuner i Nordland, hvorav 10 mottok mer enn 2.000 tonn. Etter siste kvotetopp i 2021 har landet volum i fylket blitt redusert, hovedsakelig som en konsekvens av lavere kvoter for torsk og norsk vårgytende sild (NVG-sild). Store deler av fiskeindustrien baserer sin produksjon på ferskt råstoff, hvor flere av kommunene hadde økt sin andel av de nasjonale landingene i 2024, sammenlignet med 2021.

Det var særlig i Øksnes, Røst og Vestvågøy at andelen av ferskfisk-landingene økte. Dette kan både skyldes naturlig variasjoner i tilgjengeligheten for fiskeflåten, men for Øksnes kan også noe av forklaringen være en økt satsing i både fiskeindustrien og utbedring av havneforholdene mellom 2013 og 2016. Utbedring av fiskerihavnene i Røst, Værøy og Andøy kommune har lenge vært på dagsordenen, og vil være viktig for å kunne ta imot større fartøy.

Som i 2021 var landingene av pelagisk fisk konsentrert til fem kommuner i 2024. Siden 2021 har særlig Værøy og Træna økt sin andel av NVG-sild landet i Norge, og fangstverdien for NVG-sild i Nordland var nærmere 1 milliard kroner i 2024.

Foreløpige tall viser at landingene i første tertial i 2025 falt med cirka 35 prosent (-56.000 tonn) sammenlignet med 2024. Over halvparten skyldtes at det ikke var adgang til å fiske barentshavslodde i år. Landingene av torsk og sei gikk ned med henholdsvis 33 og 36 prosent (-14.000 og -9.500 tonn), mens det var en økning på nesten 12 prosent for NVG-sild (+3.500 tonn).

Om kvoteanbefalingen for torsk for 2026 følges vil den bli redusert med nærmere 21 prosent sammenlignet med i år. Havforskningsinstituttets prognoser tyder også på at torskekvotene vil holde seg på lave nivåer minst frem til og med 2028, og at utviklingen etter dette er usikker. For NVG-sild kan det se ut til at bestandssituasjonen vil bedres de neste årene, og at kvotene vil øke. Dette vil i så fall kunne bidra positivt til den pelagiske delen av fiskeindustrien, særlig i Værøy, Træna og Lødingen.

Sammen med torsk har NVG-sild og sei stått for de største fangstvolumene og -verdiene siden starten av 2000-tallet. I 2024 var eksportverdien av sjømat fra Nordland 28,5 milliarder kroner, hvor villfanget sjømat utgjorde nærmere 8 milliarder kroner.

Stor grad av fiskeriavhengighet øker sårbarheten ved kvotenedgang

For Nordland er fiskerinæringen særlig viktig ettersom flere av kommunene har store deler av de sysselsatte i næringer som direkte eller indirekte er knyttet til fiskeriaktiviteten, og i hovedsak hvitfisk. Mange av de mest fiskeriavhengige kommunene i landet befinner seg i Lofoten og Vesterålen, men det er flere kommuner langs kysten hvor aktiviteten er sterkt knyttet til fiskerinæringen. Disse kjennetegnes av å ligge på øyer, gjerne med begrensede samferdsels- og transporttilbud, og hvor det er lite annen næringsvirksomhet som kan erstatte eventuelle reduksjoner i aktiviteten på land.

En del kommuner har en sterk havbruksnæring, som er viktig for sysselsettingen. Det er likevel en rekke kommuner i Nordland som vil merke den krevende situasjonen i villfisknæringen, hvor en risikerer at en tradisjonsrik næring rammes av markedsproblemer og økonomiske utfordringer som følge av kvotenedgang.

Ulike effekter av kvotenedgang

Lavere kvote utfordrer både landindustrien og fiskeflåten. Fiskerne har imidlertid en viss fleksibilitet ved at de kan flytte seg dit fisken er mest tilgjengelig. Lave kvoter gir høyere pris til fiskeren, og for eksempelvis torsken har prisene steget betydelig de siste årene, og bidratt til relativt god lønnsomhet i fiskeflåten.

Beregnet driftsmargin for de ulike lengdegruppene i Nordland, med en prognose for 2024 viser at det er variasjon mellom årene, noe den årlige lønnsomhetsundersøkelsen også viser. Et anslag for 2024 er svakt lavere marginer i de fleste lengdegruppene for fiskeflåten i Nordland, hvor reduserte kvoter på en rekke fiskeslag og økte driftskostnader ikke oppveies tilstrekkelig av høyere råstoffpriser. Den minste flåtegruppen anslås å ha forsiktig vekst i marginene, og følge trenden fra de foregående årene. Prisvekst på særlig torsk har bidratt til fortsatt gode marginer for fiskeflåten, noe som også er tilfelle inn i 2025.

Selv om fiskeflåten isolert sett oppnår en god margin kan den mangeårige trenden med færre fartøy og fiskere fortsette, og forsterkes av at sesongene blir kortere med mindre driftstid. Den minste flåten, som utgjør den største andelen av antall fartøy i Nordland, kan merke en mer langvarig kvotenedgang best, da mange i utgangspunktet utøver fisket i eget nærområde og fylke. For den største flåten har kvotenedgangen vært større på grunn av omfordelingen mellom gruppene, og lønnsomheten kan dermed falle mer enn for resten av flåten.

Landindustrien har ikke fleksibiliteten til fiskeflåten, ettersom de er stedbundne, strategisk plassert i forhold til torskens historiske vandringsmønster, som også har styrt hvor fiskerne tradisjonelt har utøvd fisket og levert fangstene. De siste årene er det tydelige tegn på at fisket og landingene forflyttes nordover, med Vest-Finnmark og Troms som «vinnerne», mens det klassiske store Lofotfisket i Nordland er kraftig redusert.

Det har vært særlige satsinger i Finnmark som har styrket leveringsmuligheter og havne- og landfasiliteter der. Ferskfiskordningen i torskefisket ble etablert i 2013, og har som formål at foredlingsbedriftene i større grad får tilgang til fersk fisk utenom hovedsesongen i torskefisket. Hensikten er å sikre en mer jevn råstofftilførsel til fiskeindustrien, og redusere de negative konsekvensene av en sesongbasert fangststruktur. Den siste evalueringen av ordningen viser til en geografisk omfordelingseffekt som har vært negativ for industrien i Nordland, og som særlig har vært til nytte for industrien i Finnmark.

De økte prisene på råstoff i begrensede sesonger påvirker bearbeidings- og salgsleddet negativt. Høye faste (produksjonsuavhengige) kostnader gjør det nødvendig med store volum for å kunne opprettholde en lønnsom drift. Det er begrensede muligheter til å øke prisene i forbrukermarkedet, da signalene har vært at prisnivået nærmer seg en øvre grense og tidligere effekt av svekket kronekurs avtar. Reduserte inntekter uten tilsvarende reduserte kostnader vil svekke driftsmarginen i bearbeidingsindustrien, som har vært lav over flere år.

Selv for de bedriftene som kan betale de økte prisene for råstoffet, begrenses tilgangen av kvotenedgang. Når den samlede kapasiteten for å bearbeide råstoff er lik og samlet mengde råstoff blir mindre, kan det tvinge frem omstruktureringer eller nedleggelser. Lav lønnsomhet kan også føre til at mindre, uavhengige bearbeidingsvirksomheter blir kjøpt opp av større virksomheter med god tilgang til kapital. Dette kan føre til økt konsentrasjon i bearbeidingsindustrien i Nordland. Den konvensjonelle fiskeindustrien i Nordland er nå i en mer sårbar situasjon enn før, ettersom lønnsomheten har blitt svekket over flere år.

Utsiktene og mulige konsekvenser

Utviklingen fremover er usikker, men prognosene tilsier fortsatt lave torskekvoter de nærmeste årene. I kombinasjon med lave kvoter og restriksjoner for andre arter kan det bli omstrukturering eller nedleggelser av deler av fiskeindustrien i Nordland, og konsekvensene vil bli størst i de mest fiskeriavhengige kommunene. Lave og dels negative marginer preger fiskeindustrien, og hvis etterspørselen i markedene synker som følge av for høye priser kan det svekke lønnsomheten ytterligere. Dette vil særlig gjelde de som har mye av verdiene bundet opp i varelagre av tørrfisk.

Omfanget av en eventuell omstrukturering er uvisst, men under årets vintersesong har det vært noe mer permitteringer enn tidligere år. Bedriftene i næringen har også ulik grad av evne til omstilling og investeringer for å opprettholde produksjon.

Et annet moment som kan påvirke aktiviteten i årene som kommer er om bedriftene lykkes med å beholde eksisterende arbeidskraft, eller rekruttere nødvendige sesongarbeidere. Økt usikkerhet om aktivitet og hvor lenge sesongene blir kan påvirke denne situasjonen negativt, særlig for utenlandsk arbeidskraft.

Av de kommunene med mest sysselsetting i fiskeindustrien er fem av seks kommuner i Lofoten. Med den tette koblingen mellom fiskerinæringen og øvrig næringsliv i spesielt Værøy og Røst kan effektene av redusert aktivitet de neste årene få merkbare, negative konsekvenser. Disse to øykommunene har i tillegg begrensninger med hensyn til arbeidskraftmobilitet med tanke på mulighet for arbeidspendling til nærliggende kommuner, samt mulighet for å etablere alternativt, nytt næringsliv. Moskenes og Flakstad er også sårbare med hensyn til videre nedgang i spesielt torskekvoten, med en fiskeindustri som er rettet mot produksjon av tørrfisk og saltfisk. Vestvågøy har en større andel av de sysselsatte i fiskeindustrien innen videreforedling knyttet til store konsern, samt et mer diversifisert næringsliv.

Træna er en annen kommune med stor andel sysselsatte i fiskeindustrien som kan risikere en negativ utvikling. Kommunen har samtidig en større andel av aktiviteten knyttet til bearbeiding av pelagisk fisk, og hvis kvotene for NVG-sild øker igjen vil det bidra til å delvis demme opp for redusert råstofftilgang av hvitfisk. Hvitfiskindustrien på Træna er samtidig avhengig av en spredt mottaksstruktur for å få tilgang på råstoff, hvor ordningen med førings- og pakketilskudd er viktig og bidrar til aktivitet i samfunnene med mottaksstasjoner.

De kommunene hvor fiskeindustrien står for en stor andel av den private sysselsettingen kan kort fortalt få de største negative effektene ved lavere aktivitet. I noen grad kan lave fiskekvoter bidra til fortsatt nedgang i antall fiskere, enten ved at de flytter til andre kommuner eller går over til andre næringer. Lavere aktivitet i fiskerinæringen vil gi reduksjon i vare- og tjenestekjøp for varehandel, transport og bygg og anlegg. Om den krevende situasjonen varer over flere år, noe som er sannsynlig gitt fortsatt lave torskekvoter, kan det føre til fraflytting og ytterligere redusert etterspørsel etter varer og tjenester fra lokalt næringsliv.